Lydia of London
En gang sånn cirka midt på 60tallet møtte pappa min mamma. De giftet seg, og har siden delt på det meste. Anledningen gav min mormor god nok grunn til å feire i gammelrosa drakt fra Lydia of London . En jakke med skjørt, i et slags blondestoff med hull og fòr i. For deg som ikke nikker gjenkjennende til merkenavnet, skal det sies at du ikke er alene..
Mormor forærte meg drakten allerede da jeg som ung tenåring var begynt å fascineres av tidligere tiders klesplaggs teksturer, fasonger etc. Skjørtet passa aldri, jakken kunne og kan jeg tidvis åle meg inn i. Men selv om den er trang, innsida passe syntetisk, og jeg aldri har hatt den på meg i mer enn 1time – har vi tilbrakt nærmere 30 år under samme tak.
I forrige blogg innlegg bekjentgjorde jeg min usentimentale mentalitet når det gjelder å kvitte seg med eiendelene som har utgjort mitt hjem i mer enn 2 tiår. Forunderlig nok er det klæra mine som henger tyngst på hengerne. Både de dyre og de billige, de fine, og de som kanskje kan bli det hvis jeg bare hadde avslutta mitt lidenskapelige forhold til Freia og deres avhengighets skapende dop.. Klæra er tydeligvis en større del av identiteten enn jeg har vært klar over. Klær jeg trodde jeg med lett hjerte kunne forære Fretex, ber nå om nåde og permanent oppholds tillatelse.
Lydia of London.. er det nå vi skal gå hvert til vårt?
Helga!
Du kan jo ikke uten videre kvitte deg med alt som er deg?
Det blir vel et stort avskjedsselskap før du reiser? Hva med
å skrive historien til de plaggene det er tyngst å kvitte seg med
og sette dem i forvaring hos gode venner med klausul om bevaring og
full bruksrett, men samtidig forpliktelse til å rapportere til deg
når plaggene brukes? Da vil de ikke forsvinne ut av livet ditt, du kan følge dem underveis og du vil få dem tilbake med nye historier når du en gang vender tilbake som gammel dame! Jarle – håper å se deg før du reiser for godt!
Veldig gode ideer.. Noen av klæra reiste idag til Oslo for å bli en del av lageret til Kunsthøyskolen. På en måte er videre bruk, helst av kjennere – det viktigste : )